Å nei! Hva sa jeg egentlig nå??

I dag fikk jeg kjenne det. Skikkelig. O gremmelse!

Jeg er ute på treningstur og peser i vei oppover den verste bakken med mine 80+ kilo på slep. En skjønn dame med en nydelig hund kommer gående mot meg og idet hun passerer sier hun: «Du er god!» Hvorpå jeg responderer uten å tenke meg om: «Det syns faktisk jeg også!

Idet ordene har trillet ufiltrert og upyntet ut av kjeften min så kjenner jeg den ekle varm-kalde følelsen krype oppover ryggen. Selvsagt har jeg fortsatt å løpe etter fadesen og den hyggelige damen er forsvunnet, så anledningen jeg KUNNE benyttet meg av til å rette opp skaden er så til de grader passert.

Med brennende kinn peser jeg meg videre, men har det ikke særlig bra med meg selv. «Fysj så skrytete sagt når et fremmed menneske er så hyggelig mot deg. Du kunne i det minste sagt takk!»  Jeg skjenner lydløst på meg selv hele veien hjem og føler meg som en dust.

Så er det som om en annen side av meg selv presser seg frem og tar meg i forsvar. Damen aner jo ikke hva jeg har gjennomgått de siste årene, og hva det har kostet meg å komme på et sted hvor jeg faktisk KAN ta meg en løpetur. Hun vet jo ikke at for bare få år siden så torde jeg ikke gå på do alene av frykt for at hjertet mitt skulle stanse, eller at den minste økning i pulsen min satte i gang et panikkanfall som ødela resten av dagen. Hun vet jo ikke hvor hardt jeg har jobbet for å bli frisk.  Det at jeg nå kan trene uten å bli redd føles for meg som å få livet i gave, men det kan jo ikke damen vite noe om.

Den siden av meg som er støttende og som vet alt dette forteller meg at jeg har grunn til å være stolt. Å jobbe seg ut av dødsangst er det hardeste jeg har gjort noen gang. Alle de dagene hvor jeg ikke kom meg ut av sengen og samtidig visste at jeg bare skjøv problemet foran meg. Alle de dagene hvor alt jeg ville var å skrelle av meg huden min og rømme langt bort fra den jævlige klaustrofobiske følelsen jeg fikk av å ha en kropp som dirret og verket i knugende angst.

Så fikk jeg veiledning og retning, og så kom det dager hvor jeg på skjelvende ben med hjertet i halsen øvde meg på en ørliten tur alene. Med avtaler om at søster eller mann skulle ringe meg hvert 10.minutt for å sjekke at jeg fremdeles levde. Neste steg var tur uten ringe-avtaler med 113 appen på første side på mobilen. Alle de vonde turene som jeg mestret, men som det bare føltes som jeg overlevde.

Samtidig måtte jeg lære meg å leve på alle de andre områdene i livet mitt også. Å være alene hjemme, og kunne gå på jobb og i møter uten at hjertet sprellet i ujevn puls, og alle panikkanfallene som måtte takles på do. Å kunne kjøre bil alene, kunne gå opp en trapp, eller å tåle å være sulten uten at kroppen gikk i alarm. Det å miste seg selv er grusomt.

Steg for steg gikk det bedre. Det tok tid, lang tid. Men det gikk fremover. Og jeg gjorde det selv. Mine kjære, terapi, coaching og bøker ga meg støtte og kunnskap, men det vanskelige, å møte frykten og stå i det «umulige», måtte jeg gjøre selv.

Har jeg lov til å føle meg stolt over at jeg klarte det? Jeg vet ikke. Det er vanskelig å svare på det selv. Å mestre angst er en form for overlevelse. Er det en prestasjon å overleve?

Den støttende delen av meg er stolt over å ha funnet det i meg som skulle til for å klare å stå løpet ut. Om det heter utholdenhet, styrke, stamina eller bare et gigantisk behov for å overleve, aner jeg ikke. Det er vanskelig å sette ord på sine egne prestasjoner, og langt mindre skryte av dem. Likevel var det vel akkurat stolthet jeg utrykte til den hyggelige damen i dag. Jeg syns det er fantastisk å kunne være istand til å pese opp en bratt bakke og kjenne at kroppen , og ikke minst hjertet mitt fungerer! Jeg har en kronisk sykdom som stjeler energi hvis jeg ikke passer på, og jeg har vært over 100 kg. Så når jeg opplever fremgang og vet at det kommer av egen hard jobbing, så er jeg nok litt stolt.

Ikke på en klein og smug måte (selv om den skjønne damen antagelig fikk det inntrykket dessverre), men på en takknemlig og livsbejaende måte: Jeg er så GLAD for å leve! Uten angst! Og med en kropp som spiller på lag!

Det syns jeg er lov.

Når det er sagt så mener jeg oppriktig at alle mennesker som prøver hver dag å gjøre noe som er bra for seg selv, for andre og for verden fortjener skryt. Hardt arbeid fortjener skryt. Gode holdninger og verdier fortjener skryt. Medmenneskelighet og omtanke fortjener skryt. Mennesker gjør uendelig mange fine ting hver dag som fortjener skryt.  

En klok mann har sagt: «Ærlige uttrykk er medisin»

Vi er kanskje for forsiktige med å uttrykke oss ærlig her i landet? Janteloven er sterk her. Jeg er i hvert fall oppdratt til å ikke ta for mye plass, og heller la andre slippe til. Og selvskryt har alltid vært litt ille.

Men dersom vi hadde uttrykt det positive vi mener om oss selv, fritt og åpent uten blygsel, hva kunne skjedd da? Hvis vi hadde fortalt til alle som ville høre på om våre bragder, ville vi blitt steinet eller hyllet for vår ærlighet?

Jeg elsker ærlige mennesker og falsk beskjedenhet er lett å avsløre. Så kjenner vi jo alle dem som ikke gjør annet enn å skryte av seg selv og aldri slipper andre til. Balanse er fint. Rose og fremheve dem som fortjener det, inkludert oss selv. Ektefølt og smakfullt i passe doser, og gi rom for at noen ganger er det andre som kan få stå på scenen.

I alle terapi-former så er det essensielt å få lov til å feire sine suksesser. Å klappe oss selv på skulderen og velte oss litt i vår egen fortreffelighet er viktig for å fremme motivasjon og entusiasme til å stå på videre. Når vi gir oss selv rom til å føle mestring og glede over egen prestasjon så stimuleres produksjonen av lykke-hormonene. Og derom vi får lov til å dele denne gleden med andre mennesker og får bekreftelse så er det kort sagt veldig sunt og riktig på alle måter både fysisk og mentalt. Vi mennesker søker erkjennelse i hverandre og vi trenger å bli sett.

Dette temaet gir rom for mange refleksjoner og jeg greier ikke å sette to streker under svaret her.

Gulvet er herved åpent for innspill og diskusjon 😊

Jeg håper i hvert fall inderlig at jeg får møte på den skjønne hunde-damen igjen, så jeg får sagt et skikkelig TAKK til henne for hennes fine gest til en vilt fremmed sliten og svett jogger.

Og takk til deg som leste mine tanker i dag. Du fortjener skryt for det 😊

Dersom du strever med angst og vil vite mer om hvordan du finne tilbake til deg selv, så finner du god hjelp her: https://www.santliv.no/veien-til-varig-ro-eksklusivt-privat-kurs/

Velkommen til en livs endrende coaching time! -> https://www.santliv.no/coaching/