Hvorfor saboterer vi oss selv?

Jeg vet hva jeg vil, men jeg får det ikke til! Jeg vet hva jeg burde, men venter til i morgen. Du kjenner deg igjen ja? Vi er alle dyktige på å legge flotte og fornuftige planer, og la være å følge dem. Som å planlegge maling av huset, men akkurat denne sommeren ble veldig kort!

Hvorfor?  Det vi opplever som MÅ-ting er som regel ikke noe vi verken har valgt selv eller ønsker å gjøre. Da er det lett å skjønne at vi utsetter og lar være. Like fullt kan det være nyttig å gjennomføre fordi man oppnår en fordel lenger fremme. Likevel hender det at vi lar være. Hvorfor utsetter vi det vi VET vi må gjøre uansett?

Og hva med det vi virkelig ønsker oss? Vi kjenner at vi har skikkelig lyst til å nå et mål, og vil det SÅ gjerne! Vi er klar for å ta fatt og går i gang, men så viser det seg at det er tyngre å holde seg til planen enn vi antok. Kanskje vi fikk ideen på en Ja-dag? Alle de gode unnskyldningene blir veldig synlige og så gjennomfører vi ikke likevel. Hva er det da som skjer? Hvorfor saboterer vi oss selv og våre egne ønsker?

Hvorfor?

La oss kikke litt på hvordan vi er skrudd sammen og se om vi finner en forklaring. Vi har et bevisst sinn, og et ubevisst sinn. Vårt bevisste sinn er planleggeren. Den fornuftige og rasjonelle som legger planer for dagen, og mer langsiktige planer for livet. Den som vet hva vi bør, skal og må gjøre for å få det livet vi ønsker. La oss kalle den Tenke-hjernen. Vårt bevisste sinn utgjør 10% av vår totale bevissthet.

Så har vi vårt ubevisste sinn. Det er kjempestort og har lagret alt vi har opplevd i livet. Alt vi har sett, hørt, følt, smakt og luktet ligger lagret sammen med tanker og emosjoner. La oss kalle det ubevisste sinnet vårt for en databank kalt Følelses-hjernen, og at den utgjør de resterende 90% av vår totale bevissthet. Databanken min er forskjellig fra din fordi vi har alle unike opplevelser lagret.

Det bevisste sinn = Tenkehjernen

Det ubevisste sinn=Følelseshjernen

En sanseopplevelse er alltid lagret sammen med en emosjon. La oss ta et enkelt eksempel: Mitt første møte med svart kaffe ha vært litt mer negativt ladet enn ditt. (Dersom du liker svart kaffe da.) Mitt første møte med kaffe var VARMT og BESKT, og ga meg en følelse vi kan kalle AU og ÆSJ. Jeg fikk dermed lagret et «program» i databanken av kaffe og negative emosjoner. Det forventede resultatet av et slikt program er at jeg vil også neste gang reagere negativt på kaffe. Sannsynligvis vil jeg ikke takke ja til svart kaffe flere ganger.

Du kan derimot ha hatt en god opplevelse med kaffe og takker hjertelig ja takk til neste kopp, og etter hvert blir du en ordentlig kaffe-drikker. Vi har begge vårt unike perspektiv på kaffe. Vi er begge blitt programmert på hver vår måte i Følelses-hjernen. For deg vil en god kopp med kaffe bety kos og en belønning. For meg vil det bety ubehag.

Følelses-hjernen er drevet av følelser. Tenke-hjernen er drevet av bl.a. rasjonale og fornuft.

Tenke-hjernen min ønsker å bli en kaffedrikker. Det ser så koselig ut å ta en prat over en kaffekopp, og «alle» drikke jo kaffe. Følelses-hjernen min henter opp det lagrede programmet som omhandler kaffe. Forventet resultat i henhold til programmet mitt er ubehag (ÆSJ). Følelses-hjernen min sier nei takk til kaffe. Mitt bevisste ønske om å bli en kaffedrikker blir nedstemt.

Følelses-hjernen er motivert av umiddelbar positiv konsekvens. Altså enten i form av en kortsiktig belønning eller fritak fra ubehag. Jon Ivar Johansen tegner et enkelt og forståelig bilde av disse drivkreftene i sin bok Endringskoden. Han sammenligner der vårt bevisste sinn med en rytter. Og vårt ubevisste sinn for en elefant. Jeg bruker en veldig forenklet versjon av hans bilde her:

Det bevisste sinn = Tenkehjernen=Rytteren

Det ubevisste sinn=Følelseshjernen=Elefanten

Rytteren sitter oppå elefanten med mange langsiktige fornuftige planer og har flotte mål i sikte. Han prøver å styre elefanten i den retningen han mener er riktig. Elefanten som er drevet av følelser vil kun gå i den retningen rytteren ønsker dersom den basert på tidligere erfaringer forventer en umiddelbar belønning. I form av enten gode følelser eller fravær av ubehag. Og helst rett rundt hjørnet.  Elefanten vil altså ha «instant gratification» fremfor å «vente» på en større premie i fremtiden. Dersom elefanten, basert på programmene i Følelses-hjernen, ser at det er fare for ubehag og vonde følelser ved å gå dit rytteren vil, så vil den nekte, og heller velge den retningen den forventer de beste (eller minst ubehagelige) følelsene. Elefanten er stor og sterk, og rytteren kan bare glemme å styre elefanten mot dens vilje.

Oversatt dette til oss og våre egne liv: Dersom vi vil gjøre en endring og nå et mål, så må prosessen være bærekraftig nok til at vi går hele veien og blir der. Belønningen for å gjøre endringen må være så stor og vekke så kraftige positive følelser (evt. fravær av sterke negative følelser) i deg, at du velger å starte prosessen.

Noen ganger kan endring være å slippe tak i noe som ikke gjør deg godt, eller ikke er i tråd med dine verdier. Grunnen til at du ikke har sluppet tak til nå er kanskje at det finnes litt komfort og gode følelser i det. Et eller annet er fint nok, og gjør at du blir der du er. Det som driver oss eller hindrer oss vil alltid være en emosjon. Frykten for å miste komfort, eller ubehaget med å gå mot noe nytt og kanskje ukjent.

For å gjøre dette enda mer tydelig, så deler jeg et eksempel fra mitt eget liv: I mange år var jeg en røyker. Aldri en storrøyker, men litt hver dag. Jeg røykte kanskje en sigarett i pausen på jobb, og kanskje et par om kvelden etter dagens gjøremål. Jeg forbandt sigaretten med kos og belønning. Det føltes godt å sette seg ned etter en lang dag og slappe av med en røyk. Velfortjent pause. Samtidig var det sider ved sigaretter jeg ikke likte. De luktet vondt. JEG luktet vondt. Sigaretter var dyrt. Verken mann eller barn var særlig positive når jeg røykte. Og selvsagt visste jeg jo at røyking er veldig usunt. Klart jeg visste, men den gode følelsen av kos og belønning var så stor at den overskygget de negative sidene. Det føltes enklere og hyggeligere å fortsette å røyke litt. Etter en røff periode i livet mitt så fikk jeg massiv helse- og dødsangst. Jeg var aller mest redd for hjertesykdom og slag, og ble så livende redd for helsen min at jeg stumpet røyken for godt. Frykten for alvorlig sykdom var blitt så stor at den nå overskygget de positive sidene ved røyken. Følelses-hjernen min fant den største belønningen i fraværet av ubehag (alvorlig sykdom) fremfor kosen med sigaretter. Den røykestoppen er det letteste jeg har gjort.

Vi drives hit og dit hver eneste dag på jakt etter gode følelser, eller fravær av ubehag. Bare tenk etter hva du gjør selv hver dag for å holde deg selv inni komfort-sonen. Det er selvsagt helt greit. Livet skal jo være så godt som mulig. Men dersom vi har et mål vi veldig gjerne vil nå, og vi ikke finner veien dit fordi vi blir avskåret og hindret (Les: saboterer oss selv), så er det på tide å ta noen grep.

Husk at Følelses-hjernen er stor og sterk (som en elefant) og vinner som oftest «dra-kampen». Tenke-hjernen kan kun få det som den vil dersom Følelses-hjernen er enig.

Sagt med andre ord: Ubehaget med å være der du er må være større enn ubehaget med å gjøre endringen.

Sterke emosjoner som frykt og angst kan ta oss langt bort fra det vi egentlig ønsker, og vice versa; skremme oss mot det vi egentlig ønsker. Sterke positive emosjoner som glede, frihet, anerkjennelse eller kjærlighet kan også motivere oss fra eller til noe, dersom de føles viktige nok. Kort sagt, emosjoner ruler. Selv-sabotasjen er drevet av frykt for ubehag, vonde konsekvenser eller tap av gode følelser.

Hvordan kan vi så la være å sabotere oss selv?

Hvordan kan vi nå nye attraktive mål når vi må jobbe MOT våre egne emosjons-programmer? Noen av våre programmer er ikke nyttige for oss. De VAR nyttige en gang. De beskyttet oss kanskje mot fare og ubehag. Men dersom de ikke trengs lenger, hvordan kan vi endre dem? Er vi prisgitt vår originale programmering? Nei, definitivt ikke. Dersom vi blir bevisst hvilke drivkrefter vi har og hvor de tar oss, så kan vi ta nye valg. Det er ingenting som hindrer oss i å installere et nytt program.

Ved å få hjelp til bli bevisst på din indre dra-kamp, og se tydelig hvilke følelser som er aktive, så kan du sette deg mål og lage effektive strategier som tar deg dit du vil. Belønningsbehovet finnes i oss alle, og vi gjør lurt i å bli kjent med det. For når vi vet hva som driver oss, så kan vi spille på det og nå våre mål. Det er nettopp en slik bevisstgjøring som skjer i coaching.

Premien for jobben vi gjør må altså overgå ubehaget med å slippe det gamle. Da først kan det skje en varig endring.

Det jeg skriver er hentet fra flere kjente modeller og mitt eget liv. Min egen erfaring både privat og i jobbsammenheng er at modellene er nøyaktige og stemmer godt overens med menneskets kjente mekanismer.

Velkommen til en livs endrende coaching time! -> https://www.santliv.no/coaching/